Statsforvalteren, det som før het fylkesmannen, er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. Statsforvalteren er dessuten et viktig bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter.
Statsforvalteren utfører ulike forvaltningsoppgaver på vegne av departementene. Statsforvalteren kontrollerer også kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange kommunale vedtak. Statsforvalteren har derfor fagkunnskap på en rekke overordnede samfunnsområder, samtidig som vi besitter viktig lokalkunnskap.
Statsforvalteren skal også sørge for rettssikkerheten for den enkelte innbygger, virksomheter og organisasjoner ved å se til at grunnleggende prinsipper som likebehandling, likeverd, forutsigbarhet, uavhengighet, habilitet og rettferdighet blir ivaretatt i forvaltningen.
-Denne presentasjonen er sakset fra deres egen nettportal: https://www.statsforvalteren.no/nb/portal/Om-oss/
I barnevernsaker har statsforvalterne en tredelt funksjon. De skal være
- tilsynsmyndighet over barnevernet i kommunene
- veiledere overfor de samme barnevernstjenestene
- klageinstans for privat part (dvs. foreldre og barn i barnevernet)
At samme instans både har en tilsynsfunksjon og en veilederfunksjon er vanlig i norsk forvaltning, men er dette en sunn ordning? -Hvor effektiv blir tilsynsfunksjonen når man skal veksle mellom den og veilederrollen?
Dette innlegget skal ikke brukes til å ta opp dette forholdet i sin fulle bredde, men ett moment vi mener bør diskuteres er om det er relevant, og nødvendig, å skille mellom vanlige borgere og offentlige myndigheter som «klienter», og lage to ulike «løp» for disse. La oss se på to små eksempler:
- Anton skal bygge ny garasje og går til en byggesaksbehandler i kommunen og får veiledning i hvilke regler som gjelder for byggeprosjektet. Samme kommune skal senere behandle byggesøknaden.
- Berit er ansatt i barnevernet og ber statsforvalter om veiledning rundt hjemmel for å iverksette overvåkning av et barns kontakt med mor via sms’er. Statsforvalter skal senere føre tilsyn med tjenesten om de bryter barns rett til privatliv jfr. barnekonvensjonen. De skal også behandle klage fra mor på at barnets rett til privatliv brytes.
Ved første øyekast kan dette se ut som to identiske eksempler. Da bør følgende forhold tas med i betraktningen: Anton er en enkeltperson uten makt eller påvirkningsmulighet – med forbehold om at det ikke er noen relasjon mellom ham og saksbehandler. Vi må også anta at han ikke har juridisk bakgrunn til å kunne ta seg inn i regelverket på egen hånd. Berit er myndighetsutøver, hun besitter i realiteten makt til å ødelegge en familie og et barns liv dersom hun gjør feil i sin myndighetsutøvelse på vegne av samfunnet. Som del av den offentlige forvaltningen har hun påvirkningsmuligheter som vanlige borgere ikke er i nærheten av å ha. Hun skal ha en formell fagbakgrunn som gjør henne i stand til å forstå det regelverket hun forvalter, og har også kommunens advokat som støtte hvis hun trenger det.
Kan veileder-/tilsynsrollen sammenlignes med en skoleeksamen? Læreren underviser og veileder, men eksamensoppgavene rettes av en ekstern sensor uten at sensor kjenner eksaminandens identitet. Mellom statsforvalter og kommuneansatte kan det fort oppstå kjennskap og vennskap som er egnet til å farge kontakten dem imellom.
Derfor spør vi: Er ikke veiledning av en offentlig myndighetsutøver så mye mer beheftet med både alvorlige konsekvenser og kompleksitet, at den skiller seg vesentlig fra veiledning av vanlige borgere?
Så skal vi over på innleggets egentlige tema:
Statsforvalters behandling av saker som privat part bringer inn
Når privat part henvender seg til statsforvalter er det som regel for å få avgjort om et forhold i tjenesteutøvelsen er i samsvar med regelverket og god forvaltningsskikk.
Statsforvalter har to muligheter: Å behandle saken som KLAGE eller som TILSYN.
Og dette er viktig:
Dersom det opprettes tilsynssak, mister den som klaget inn saken alle partsrettigheter i saken.
Dette betyr at man får ikke innsyn før ferdig rapport foreligger, man kan ikke inngi mer informasjon inkludert kontradiksjon på det kommunens ansatte sier eller skriver, og det vil heller ikke skje noen endring/få noen konsekvens for den aktuelle saken. Dette betyr at den som klaget inn saken blir satt helt på sidelinja.
På Helsetilsynets webside heter det om formålet med tilsyn:
En viktig del av vår oppgave som tilsynsmyndighet er å undersøke, kontrollere og følge opp at tjenestene og personellet holder seg innenfor kravene i lov og forskrift. Det er imidlertid ikke et mål i seg selv å peke på ulovlige forhold, men å bidra til at tjenestene yter tjenester av god kvalitet til brukerne.
Formålet med tilsyn er altså ikke å erkjenne feil i en sak og rette den feilen, kun å lære hvorfor feilen oppstod og sørge for at rutiner endres til senere bruk – altså læringsformål, ikke reparasjon.
Formålet med å behandle en klage er derimot å ta stilling til om barneverntjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernloven og forvaltningsloven i den enkelte sak.
Mange privatpersoner har opplevd at en klage har ført til at statsforvalter har opprettet tilsyn med tjenesten. – Og blitt inderlig skuffet over at tilsynet, som kanskje avdekker alvorlige lovbrudd, ikke får noen konsekvenser for deres sak. Eventuelt at statsforvalter skriver en rapport som godkjenner tjenestens arbeid men hvor helt sentrale forhold som privat part kan dokumentere, åpenbart ikke er kjent for statsforvalter, er feiltolket eller sett bort fra.
Man har ikke klageadgang på tilsynsresultater.
Dette må endres.
Inntil videre bør privat part spesifisere om man ønsker at en klage skal behandles som klage eller som utgangspunkt for tilsynssak.
En klage skal, dersom den påviser feil i tjenesteutøvelsen, føre til korrigering i den enkelte sak, gjerne også en unnskyldning og andre former for reparasjon
Deretter må både trippelrollen til statsforvalter og den adgangen som statsforvalter nå åpenbart har til å selv velge om de vil utføre en klagebehandling eller tilsyn, vurderes og kanskje helst avgrenses.
Ikke minst bør denne praksisen vurderes i forhold til hvilken betydning den har for borgernes tillit til forvaltningen. Det er lett å tenke seg fram til et vell av muligheter for kokkelimonke mellom kommuneansatte og statsforvalteransatte som er egnet til å påvirke saksbehandlingen.
Kompetanse
Til sist skal nevnes enda et forhold som bør bli gjenstand for en saklig og grundig gjennomgang: Hvilken kompetanse besitter de ansatte hos statsforvalteren – hvilken bakgrunn har de for å gi veiledning og bedømme mer eller mindre vanskelige saker?
Man skulle tro og forvente at saksbehandlere hos statsforvalteren er folk med solid kompetanse på feltet – meget god juridisk bakgrunn, god kunnskap om barns utvikling – både de såkalt «normale» barna og barn med utviklingsvariasjoner. De bør ha god kulturforståelse og lang fartstid i tjenesten med rikelig erfaring fra praksis, god innsikt i sentrale problemstillinger og både vanlige og uvanlige situasjoner.
I stedet kan man møte blottende unge barnevernspedagoger som kommer rett fra studiet. Barnevernspedagoger har ikke en eneste side i sine lærebøker om barns normale utvikling. De har aldri hørt eller lært at et barn blir påført skader av det å i seg selv bli skilt fra sine foreldre, slik helseutdanningene lærer sine studenter. Noen av de som tar barnevernspedagogutdannelse har vokst opp uten å oppleve foreldrekjærlighet selv, og kjenner ikke «konseptet» som annet enn en teoretisk størrelse angitt som «foreldrelojalitet» -som om den biologiske relasjonen mellom foreldre og barn er noe man følelsesløst bestemmer seg for, som om man velger mørkeblå eller lyseblå genser den dagen (og de har dermed heller ingen kilde til innsikt i hvilke skader de selv er påført).
Hvor mange av statsforvalterens saksbehandlere som besitter den teoretiske og praktiske bakgrunnen som bør forventes – og kreves – i forhold til å fylle en veilederrolle og en vurderingsrolle, er helt ukjent for allmennheten – antagelig også for overordnet myndighet, da dette såvidt vi vet aldri har vært oppe til vurdering.
Det bør nå skje.
Selektiv hørsel-syndromet? Send separat klage på hvert enkelt forhold
En liten tilføyelse til slutt: Mange har erfart at statsforvalter, dersom det klages på flere forhold i samme klage, velger ut de forholdene de ønsker å behandle og legger til side de øvrige. Det rapporteres gjennomgående at det er de mest alvorlige forholdene som da blir lagt til side og de mindre alvorlige som blir behandlet ved statsforvalterens klagebehandling.
Det kan minne litt om gamle ektepar hvor den ene, typisk kona, kjatrer og smatrer om at den andre, typisk gubben, aldri hører hva som blir sagt. Og ektefellen (gubben) bekrefter humrende at jada, det er helt riktig fordi det jo er det samme som blir gjentatt hele tiden. Det er en overlevelsesstrategi, allment kjent som «selektiv hørsel».
Men selektiv hørsel er jo samtidig en hersketeknikk, og brukt av offentlig myndighet overfor borgere blir dette til misbruk av myndighet.
Inntil statsforvalterne rydder opp i dette og behandler alle innklagede forhold på rett måte, er det kanskje berettighet å sende en klage på hvert enkelt forhold, slik at man får separate saksnumre å forholde seg til? Det vil dessverre øke arbeidsmengden betydelig både for borger og saksbehandlerne, så la oss håpe borgerne slipper å bruke den metoden for å få statsforvalterne til å gjøre jobben ordentlig.
Om barnevernet 