Høsten 2022 skapte barnevernet politisk krise i Bergen etter at to ulike rapporter slaktet både tjenesten og det forbedringsarbeidet som skulle vært gjort mellom rapportene. Andre steder i landet rømmer ansatte fra jobbene sine.

Kritikken mot etaten er på ingen måte ny: Forløperen for dagens barnevernlov, vergerådsloven, ble implementert i 1900. Den skulle løse alle problemer med «vanskjøttede barn». Men allerede i 1907 ble den første boka, «Under loven», publisert med skarp kritikk av systemet. Deretter har det fortsatt.

Innholdet i kritikken har i hovedsak vært den samme gjennom disse snart 120 årene, hvilket indikerer at praksisen i det store og hele er den samme. De siste årene har imidlertid kritikken tiltatt i både styrke og omfang. Flere og flere fagfolk og journalister fremmer innstendige bønner om å lytte til foreldre og barn som er direkte berørt. Helsetilsynet har dokumentert feil og lovbrudd i opptil 90% av undersøkte forhold. Forskning har vist et omfattende skadebilde på de rammede.

Samfunnsengasjerte borgere har fulgt med på avstand men vært tilbakeholdne med å dømme, gitt påstander om at man aldri får høre begge sider av saken, inntil de selv har kommet i posisjon til å se en sak på nært hold. Det har vært skremmende, ifølge deres egne utsagn, og også nødvendig for å kunne forstå både innholdet i sakene, type feil og ikke minst grad og omfang av skade som påføres barna og deres nærmeste. Det har engasjert dem, og etter hvert har de kommet i kontakt med andre som har sett det samme.

Vi er flere som etter hvert har kommet i tvil om hvorvidt serien av dommer fra EMD tas nok på alvor av norske myndigheter. Den offentlige debatten synes å bære preg av forsøk på å bagatellisere innholdet i dommene og manøvreringer for å unngå å ta hensyn til dem. Dette setter oss som samfunn i moralsk gjeld, særlig i forhold til alle de barn som årlig rammes av dysfunksjonelle prosesser administrert av barnevernet.

Fra offentlig hold mener vi å se at det forsøkes skapt et inntrykk av at de som kritiserer barnevernet ønsker å hindre barn som trenger hjelp, i å få dette. Vi mener vi har til gode å se en eneste ytring noe sted, om at barn som trenger hjelp ikke skal få hjelp. Så langt er det full enighet.

Derfra spriker det bittelitt; noen meget få har mistet tilliten til det offentlige så totalt at de fullstendig avviser tanken på at det offentlige skal være involvert i dette overhode. De kan kanskje telles på en hånd eller to.

Resten av befolkningen er enige om at samfunnet må organisere og regulere den hjelpen disse barna skal få. Så kan man diskutere lenge hvem som skal få hjelp og hvilken hjelp de skal få, men det lar vi ligge denne gang. Vi vil se på hvordan.

Noen av oss har derfor satt oss ned og ryddet bordet og hodet. Oppgaven vi ga oss selv var å dreie debatten over på et mer konstruktivt spor: Hvordan bør en offentlig hjelpetjeneste for barn se ut dersom vi starter med blanke ark? Det resulterte i et utkast til en kravspesifikasjon, formulert med konkrete mål og målbare parametere, som beskriver hva samfunnet og borgerne bør kunne forlange av en offentlig etat som skal hjelpe barn som trenger samfunnets hjelp. Her er listen:

1. Bygge på god kriseforståelse

Det er et faktum at mange mennesker fram til nå er blitt alvorlig traumatisert av etaten Barnevernet og at etatens fortsatte eksistens medfører kontinuerlig retraumatisering av disse. Utformingen av en offentlig hjelpetjeneste for barn må hensynta dette slik at ytterligere retraumatiseringer stoppes, deres skader og belastninger anerkjennes, reparasjon eller tilheling starte der det er mulig og nye traumatiseringer hindres.

2. Stabilitet

Omleggingen må være stabil over tid, ikke falle tilbake til nåværende tilstand, ikke ha behov for stadige endringer og justeringer

3. Reell hjelp for barna

De barna som kommer i kontakt med tjenesten må få det reelt bedre

  • Barnas perspektiv skal ligge til grunn for alle handlinger, alle tiltak og all kommunikasjon
  • Validering – omleggingen må følges av at det opprettes konkret og reell kvalitetskontroll
  • Redusere antall feil – gjennom systematiske granskinger på man vise at antall feil omsorgsovertakelser reduseres fra et estimert nivå på 85% (ingen vet hvor nivået faktisk ligger) til 10% innen 5 år og 2% innen 10 år
  • Resultat – den nye løsningen må ha som mål å gi de barna som får hjelp, som gruppe minst like gode levekår som snittet av befolkningen innen 10 år (jfr. rapporten Barnevern i Norge 1990 – 2010)
  • Andelen barn som ved avsluttet kontakt med det nye offentlige hjelpesystemet har noen form for psykisk uhelse er betydelig redusert målt i forhold til dagens nivå

4. Normalisert turnover i tjenesten

 Turnover i tjenesten skal komme ned på snittet for norsk arbeidsliv innen 5 år

5. Økt brukerfornøydhet

  • Brukermedvirkning, brukerevaluering og brukerundersøkelser: Brukermedvirkning og brukerevaluering skal inngå som en rutinemessig del av alle prosesser. Brukerundersøkelser utført av uavhengig organ skal innen 5 år vise middels fornøydhet eller bedre, og en tillitsscore (fordelt på henholdsvis kompetanse, velvilje og integritet) på mer enn 5 av 10 poeng, hos mer enn 80% av de som har gjennomgått en undersøkelsessak
  • Antall klager til statsforvalter skal ha sunket til 50% av dagens nivå innen 5 år og til 10% av dagens nivå innen 10 år
  • Færre rettsforhandlinger: antall saker i domstolsapparatet skal ha sunket til 70% av dagens nivå innen 5 år og 30% innen 10 år

6. Faglig og rollemessig uavhengighet

Alle aktører som bidrar til systemets arbeid eller funksjon skal sikres faglig og rollemessig uavhengighet

7. Redusert behov for politistøtte

Antall henvendelser til politiet om bistand i saker reduseres med 50% innen 5 år og 90% innen 10 år

Vi mener disse kravene samsvarer med kritikken som er kommet frem. I tillegg vil de utvilsomt gi økonomisk uttelling ved at man unngår å legge ned masse arbeid i å etablere eller opprettholde feil saker og deretter skulle hjelpe skadde barn og foreldre, kanskje for resten av livet. Vi ønsker en reell debatt om en ny offentlig hjelpeinstans for barn velkommen, og håper med dette å inspirere til en faktabasert, konkretisert og nytenkende debatt.