Helsetilsynet har hatt en «gjennomgang» av 106 barnevernssaker. Her kommenteres rapporten fra dette arbeidet.
Denne gjennomgangen må kunne kalles myndighetenes ultimate svik mot barna.
Design
Dette er antagelig den vakreste og mest gjennomdesignede offentlige rapporten som til dags dato er sett. Den er overdådig illustrert med bilder og farger i en «voksentøff» spraymalingsstil, type tagging på betongmur med capsen bak-fram. Var hensikten å øke antall sider for å gi den et «tyngre» og mer seriøst preg, samtidig som man ga den et skinn av å være uttrykk for institusjonsungdommenes røst og mening?
Ansvarlige personer
De som har utført arbeidet er ikke tilkjennegitt. Vi vet altså ingenting om deres
- antall
- kjønn
- kompetanse
- erfaringsbakgrunn
- integritet eller bindinger til noen av aktørene
- egeninteresser i å beholde dagens situasjon, gitt at barnevernet er en mer lukrativ bransje enn olje
- om de underveis eller i ettertid bryter taushetsplikten som de ved lov er pålagt om det de får vite
- eller andre ting som kunne være av interesse
Det er bare Helsetilsynet som etat, ved Helsetilsynets direktør, som er oppgitt som ansvarlig for rapporten.
Hjemmel
Stortinget vedtok 24.03.2017 en egen lov for dette arbeidet: Lov om informasjonstilgang mv. for Statens helsetilsyn ved gjennomgang av et utvalg barnevernssaker
Forarbeidet til loven heter Prop. 38 L (2016 – 2017).
Saksprosessen i Stortinget ligger her. Saksordfører var Sonja Mandt (Ap).
Loven ble enstemmig vedtatt i begge voteringer. Kan vi anta at representantene ikke satte seg grundig inn i hva loven sa og tillot? Det meste av lovteksten går på personvern og taushetsplikt, og det ser jo tilforlatelig ut når man skal gjennomgå en rekke barnevernssaker. Men:
Den mest kontroversielle bestemmelsen i loven er denne:
Statens helsetilsyn kan behandle de personopplysningene som er nødvendige og relevante for formålet med gjennomgangen av saker etter denne loven, uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.
Forstår du hva som står? De som sakene handler om, altså foreldre og barn, skulle ikke bli informert om at deres saker ble gjennomgått av Helsetilsynet hvis ikke utvalget ville.
Man kunne anta at det var for å sikre at saker som det var viktig å få gjennomgått, ikke kunne nektes fra foreldrenes side. Faktum er at så langt vi vet, er ingen av de berørte brukerne, altså foreldre og barn, så mye som informert om at deres sak har blitt gjennomgått.
Etisk uforsvarlig
Hva tenker du om etikken i den lovbestemmelsen? La oss se på det fagområdet som Helsetilsynet formodentlig har mest med å gjøre, nemlig helsevesenet. Der loggføres nå alle innsyn i pasientjournaler, og urettmessig snoking gir konsekvenser for den ansatte. Dette er en beslutning og prosedyre basert på etiske betraktninger: å snoke i andres journaler uten grunn er galt overfor pasienten.
La oss videre se på det området som ellers håndterer flest sensitive og potensielt skadelige personopplysninger, nemlig pressen og dens Vær varsom-plakat:
3.1. Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.
3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.
Punkt 3.2 innebærer at det er utenkelig for en journalist å innhente opplysninger i en sak om en person uten at denne har fått sagt sin mening og fortalt sin historie eller versjon av saken. Å fremlegge en sak uten at den som «eier» saken har fått si sin mening og legge fram sitt syn, er galt overfor personen ut fra etiske betraktninger.
Å innhente fakta og meninger fra foreldrene og barna i de aktuelle sakene skulle altså ikke Helsetilsynet gjøre når de gjennomgikk 106 barnevernssaker. Dette er, som vist i de to eksemplene ovenfor, i full motstrid mot vår etiske tenkemåte og moralske standard i 2019.
NB, vi mener ikke at Helsetilsynet skulle ha offentliggjort private parters navn i de gjennomgåtte sakene, men de skulle vært kontaktet og i det minste blitt informert om at deres sak var gjenstand for gjennomgang. Det eneste rette hadde vært å gi foreldre og barn like stor anledning til å komme med sine versjoner, som det barnevernet hadde.
Står også din etiske kompassnål og dirrer når du får vite dette?
Metode
Sakene som skulle gjennomgås, skulle ha en viss variasjon. De skulle fordeles på begge kjønn, alle aldersgrupper, de skulle være ferdigbehandlet (altså ikke i en ankeprosess), de skulle være fra de siste to årene, det skulle være både akuttsaker og omsorgsovertakelser, tilhøre ulike fylkesnemnder og de skulle inkludere saker hvor barnevernet ikke hadde fått medhold, i tillegg til å ha variasjon i årsak.
Siden disse kriteriene skulle fordeles på ikke så mye over 100 saker, ble det brukt en utvelgelsesmetode som betegnes som et «kvoteutvalg«. Det rapporteres at innenfor hver kvote har sakene vært trukket tilfeldig.
Konsekvensen er, som det står på s. 11 i rapporten, at utvalget av saker er et ikke-sannsynlighetsutvalg, hvilket innebærer at man ikke kan garantere for utvalgets representativitet. Videre, sitat: «Kvotene er i mange tilfeller disproporsjonale i forhold til den reelle fordelingen», sitat slutt.
Det ble bestemt å begrense antall nemnder til fem. Disse ble på et vis trukket ut, men fra hver sin geografiske region. Bare tre av dem fikk avgi akuttsaker til gjennomgangen.
Sentralenheten for fylkesnemndene ble bedt om å ta ut noen rapporter, altså oversikter med en del data som tilsvarte kriteriene som sakene skulle velges ut i henhold til. Det kan virke som om databasen ikke inneholdt de kriterier man ønsket å søke på for rapportene ga ikke nok informasjon om etterspurte kriterier, så det ble i stedet sendt inn en bestilling på 230 vedtak blant saker som ikke var i klageprosess i rettssystemet. Hvem valgte ut disse sakene, i snitt 46 pr. nemnd, og etter hvilke kriterier? Disse 230 vedtakene ble gjennomgått og fra disse ble det så plukket ut et utvalg saker som samlet sett tilfredsstilte utvalgskriteriene. Var det noen «confounding factors», noen underliggende, forstyrrende faktorer, involvert i noen av disse utvelgelsene?
Altså ingen randomisering av saker; ingen tilfeldig utvelgelse.
I tillegg: Ved å sammenstille krav om «ferske saker» og «ikke under ankebehandling», ville man ikke da øke sannsynligheten for at saker hvor foreldrene var for svake til å kjempe, hadde gitt opp, hadde betydelige egenproblemer eller hvor begrunnelsen for inngripen var korrekt? De sakene hvor foreldrene er ressurssterke eller hvor grunnlaget er uriktig, vil vel mest sannsynlig være i en ankeprosess så kort tid etter vedtak eller dom?
Ulike lovhjemler
Bare 58 av sakene gjaldt tvungen omsorgsovertakelse etter BVL § 4-12, den vanlige hjemmelen for tvungen omsorgsovertakelse. I tillegg var 15 saker hjemlet i § 4-8, flytteforbud for barn som allerede er plassert utenfor hjemmet. Tilsammen utgjør dette 73 omsorgssaker, hvorav 48 hadde startet med en akuttplassering. I tilleg var det 33 rene akuttsaker.
Det er større sannsynlighet for at barnet blir utsatt for en omsorgsplassering dersom barnet er under 6 år, og for et akuttvedtak dersom barnet er under 13 år. Fordelingen av sakene fulgte ikke disse proporsjonene, men ble fordelt likt mellom tre ulike aldersgrupper. Ungdommer med omsorgsplassering eller akuttvedtak hadde altså langt større mulighet for å bli representert i utvalget.
Medhold/ikke medhold
Det skulle undersøkes saker hvor også privat part hadde fått medhold. Siden det er så få saker hvor privat part får medhold, vi snakker prosenter rundt 88, 80, 92 og 97 i barnevernets favør alt etter hva som ble prøvd, ble en relativt større andel saker med medhold for privat part plukket ut (26/106 saker), slik at den relative andelen med saker hvor barnevernet fikk medhold ble kunstig lavt, nærmere bestemt 75,5%.
129 barn, 23 ble utelatt
Så ble kommunene kontaktet for oversendelse av saksdokumenter, og 106 av de tilsendte 129 ble gjennomgått. Om de utelatte 23 sakene sies det bare at de «ikke skilte seg systematisk fra de andre», så da ble de bare kuttet ut. Hvordan kan leseren etterprøve denne vurderingen?
Av en eller annen grunn er det i materialet ingen saker som omfatter søsken, kun enkeltbarn.
Analyseformen
Det var angitt i mandatet for gjennomgangen at prosjektet ikke skulle være noe forskningsprosjekt. Det skulle heller ikke være noe tilsyn med at lovpålagte krav ble etterlevd. Kravene i mandatet førte til at man måtte utvikle en egen metode. Hvorvidt denne metoden fungerer slik som forutsatt, er da nødvendigvis ikke kjent ettersom man ikke har fått testet den eller validert den på andre utvalg med kjent resultat. Det har blitt benyttet både kvalitative og kvantitative metoder. De har sett bort fra informasjon om foreldrene selv om dette utgjør en stor andel av dokumentmaterialet, og lagt særlig vekt på hvordan barnet fremstår og er involvert.
En liten språklig finurlighet får det til å se ut som man innhenter objektive data. En ærlig fremstilling ville ha presisert at man observerte hvordan barnevernet fremstilte barnet og hvordan det var involvert, for:
Kildetilfang, muligheter og begrensninger
De har lest side opp og side ned med opplysninger og informasjon og hatt antagelig norgeshistoriens hittil mest omfattende gjennomgang av barnevernssaker. Likevel mangler de det aller viktigste:
De har ikke snakket med eller møtt barna dette gjelder, og de har
ikke snakket med foreldrene.
De har heller ikke innhentet opplysninger fra andre utenom barnevernet.
Utvalget påstår at:
«Dersom vi skulle gjort dette, måtte vi ha valgt en helhetlig tilnærming hvor vi hadde intervjuet både barn, foreldre, ansatte i barneverntjenestene og fylkesnemndsledere. En slik innretning ville gått langt ut over rammene for dette prosjektet.»
Hvilke rammer? Det er ikke oppgitt noe sted at prosjektet har rammer som begrenser arbeidet ut over at det i 2016 ble bevilget 2.000.000 kr., at innhenting av informasjon, lesing og vurdering skulle være ferdig i første tertial 2018 og at arbeidet skulle være sluttført 1,5 år etter at loven trådte i kraft. Det står ikke noe sted at det ikke er mulig å søke om tilleggsbevilgninger.
I mandatet står det at «Gjennomgangen av den enkelte sak vil primært bestå av dokumentgjennomgang». Men i neste setning åpnes det likevel for intervjuer eller annen innhenting av supplerende informasjon, og det står ingenting om at foreldre og barn ikke skal kunne gi informasjon. Derimot legges det inn en barriere ved at foreldrene skal informeres dersom informasjon skal hentes inn fra andre enn barnevernet. Siste setning i avsnittet (s. 136, spalte 2, avsnitt 3) presiserer imidlertid: «Det er barneverntjenestens håndtering av informasjon fra andre, samt barnevernets samarbeid med disse for å gi barn rett hjelp til rett tid, som skal vurderes.» Måten setningen er utformet på i forhold til foregående setning, gir en klar indikasjon om at det IKKE er foreldre som skal kunne komme med supplerende informasjon, og det er IKKE samarbeidet med disse som skal vurderes.
Dette slår beina unna under hele undersøkelsen.
Dersom utvalget hadde insistert, kan vi ikke se noe hinder i mandatet for å høre foreldre og barn, verken ressursmessig, juridisk, etisk eller på annen måte.
Metodiske hindringer? «Dersom (……), måtte vi ha valgt en helhetlig tilnærming ..» – altså en annen metode. Hvorfor det? Dette er ikke og blir ikke og skal ikke være noe forskningsprosjekt, altså er de ikke bundet av noen metodekrav. De finner opp, unnskyld, utvikler sine egne metoder både hist og her for å imøtekomme mandatet. Metodene blir ikke kvalitetssikret på noen måte. Mandatet gir føringer for å løse bestemte oppgaver, men det gir ingen føringer mht. at barnevernsansatte eller nemndsledere måtte intervjues dersom foreldre og barn fikk komme med sine opplysninger? Tvert imot, barnevernsansatte og nemndsledere er jo de som har forfattet størstedelen av de dokumentene som finnes i en barnevernssak. Dersom man skal oppfylle mandatets krav, er man tvunget til å søke de kilder hvor informasjonen finnes.
Det er ikke gjort.
Men en ting er bra: vi får iallfall fastslått at de er klar over at de ikke har hatt noen helhetlig tilnærming til sakene når de har gjennomgått dem. De har visst hva de har gjort. De har hatt en ensidig tilnærming. Det diskvalifiserer hele undersøkelsen.
Har metoden samsvart med oppgaven som skulle løses?
Grunnen til at man satte i gang denne gjennomgangen var, som det står i mandatet, at barnevernet ofte får kritikk og at man manglet et godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere barnevernets arbeid. Sitat: «Dette begrunner behovet for å gå inn i et utvalg saker for å vurdere kvaliteten på det arbeidet som gjøres i forkant av de beslutninger som tas».
Hvilken kritikk utsettes barnevernet for?
I mandatet gjengis at kritikken er av to typer, enten at barnevernet griper inn for tidlig eller på feil måte.
Det er deres gjengivelse. Systemkritikken mot barnevernet går ut på at
- barnevernet tar feil barn. Barn som skulle ha vært omsorgsplassert blir ikke tatt hånd om, mens barn som har gode hjem blir tatt uten god grunn
- metodene de bruker for å ta barn som ikke skulle vært tatt er uetiske i tillegg til at de bryter både lover, forskrifter og sedvane
- barnevernet bryr seg ikke om barna. Barnevernets handlinger og vurderinger er ikke gjort med utgangspunkt i at barna skal få det bra. Man kan med god grunn trekke det så langt at man kan si at ingenting er for dårlig for barnevernsbarn, når man ser på mange av de forhold de plasseres under, hva de flyttes fra, hvaslags steder de flyttes mellom (og hvor ofte) når de er i barnevernets varetekt, og hvilke barrierer som settes opp for å flytte dem hjem. Vedtak og tiltak fremstår i stedet som en straff for foreldrene. Dette blir åpenbart når man gang på gang ser at sakene snur når foreldre legger seg langflate for barnevernet og, lyvende som en kinesisk drage, bedyrer sin tiltro til barnevernet og deres ualminnelige gode egenskaper, uten at en tøddel er endret i realiteten. Mange av metodene og tiltakene påfører barna skade, ofte for livet. Altfor mange dør i barnevernets varetekt eller som direkte følge av det de har opplevd der
- barnevernets faglige grunnlag er ikke vitenskapelig fundert, til tross for påstander om sådant
- barnevernet er blitt et maktapparat uten motmakt og har løpt løpsk. Det har blitt en kreftsvulst i samfunnet som sprer seg uhindret. Det er ingen urimelighet å sammenligne dem med en terrororganisasjon: de skaper betydelig frykt, de rammer uskyldige vanlige mennesker, og de dreper. De fleste av disse sakene forties, men her er tre av mange:
- barnevernet har fire drivstoffkilder:
- egen tilfredsstillelse ved å tro man opptrer som hvit ridder til hest for mishandlede barn;
- penger;
- maktbegjær; og
- seksuell utnyttelse av barn.
Har metoden vært egnet til å løse oppgaven?
Nei. Utvalget av saker har vært disproporsjonalt og ikke representativt, datatilfanget er ensidig og metodene er ikke validerte. Ut fra dette kan det ikke gjøres vurderinger som kan anses som korrekte. Det betyr ikke at de feil som faktisk avdekkes er uriktige, men man kan ikke si hvorvidt det som fremstilles som riktig, er riktig, og man kan ikke trekke konklusjoner om barnevernsfeltet, delvis eller samlet.
Sammenfatning
Primærkildene for informasjon, foreldre og barn, er totalt avskåret fra å tilføre undersøkelsesutvalget sine fakta, sine meninger, sine vurderinger, sine erfaringer. For å si det enkelt: Man vet ikke om det som står i barnevernets papirer er i samsvar med virkelighetens verden. Uansett hvordan man snur og vender på dette, uansett hvor stor tillit man har til barneverntjenestjens gode arbeid og intensjoner, blir dette galt. Helt galt. Her har det ikke skjedd noen undersøkelse, her har det vært en gjennomgang som utvilsomt har hatt som formål å produsere en rapport som er så lang at folk ikke gidder å lese den selv, skrevet i en språkform som gjør den lite tilgjengelig for vanlige folk, og som dermed kan brukes til å benekte kritikken.
Metodene har ikke holdt nødvendig vitenskapsteoretisk standard siden det i mandatet var bestemt at gjennomgangen ikke skulle ha karakter av forskning. Resultatene kan derfor ikke brukes som beslutningsgrunnlag fordi man ikke vet om de er korrekte. Resultatene og kunnskapen man har ervervet kan derimot brukes som en pilotstudie, til å planlegge ordentlige undersøkelser av ulike forhold.
Man trekker konklusjoner uten grunnlag: Når relevante kilder ikke har fått avgi informasjon kan man ikke konkludere med fravær av feil, eksempelvis at «ingen barn er tatt uten god grunn». -Det kan man ikke si noe om.
Sett i lys av at det er barnevernets uetterrettelighet, deres manglende presisjon, deres fortolkningsfeil, gjengivelsesfeil, seleksjon av informasjon og andre mangler ved gjengivelsen av privat parts bidrag, som er det første og mest prominente punktet på lista over metodefeil som det klages på, er dette ikke bare galt. Det er et bevisst og eklatant svik fra myndighetenes side.
Og det er barna som svikes og sviktes nok en gang, for uten en ærlig rapport, uten en ærlig gjennomgang, uten et ærlig grunnlag for sakene fortsetter feilene å skje, og barn skades med myndighetenes velsignelse og viten:
Det er alltid barna det går ut over når barnevernet gjør feil.
Resultatene av gjennomgang behandles i et eget innlegg, men det er riktig her å påpeke at når utvalget likevel finner så graverende forhold som de tross alt rapporterer, kan det tyde på at iallfall noen i utvalget har hatt en ærlig tilnærming til oppgaven. Ære være dem for det. Samtidig gir det rapporten et skinn av redelighet som den ikke fortjener. Skam på myndighetene.
Om barnevernet 